Denne kjøpte jeg høsten 2007 av et eldre par på Gjøvik. Den har gått veldig lite. Det er en 1972-modell R12 TL med 61.000 km på hjulene (november 2007) og går som en klokke. Noe småtteri er gjort. Den er av typen R1170 med 1,3 liters motor på 50 hk.
Første kontakten
Første gangen jeg var i kontakt med en Renault 12 var i 1973 – da min far kjøpte en hvit 1969-modell R1170. En dag skulle jeg ha en makan slik bil, det visste jeg. I september 2007 fikk jeg en slik bil på gårdsplassen igjen.
Historien
Men la oss fortsette å fortelle historien fra starten i 1973.
Det ble mange turer med fars Renault 12. Jeg var lite hjemme på denne tida så den hvite 12’eren kjørte jeg egentlig veldig lite. Jeg tok førerkort i august 1969. Da kjørte min far rundt i en 1967 Renault 10, en herlig bil det også!
Men 12’eren var noe spesielt. Den var veldig fin å kjøre, varm og god på vinteren til den tidas biler å regne. Jeg husker jeg var med på en Sverige-tur i min fars 12’er i 1975, midt på vinteren i 23 kalde grader minus. Det var en fin tur. Den var så god å varm at jakkene måtte av undervegs. Ikke frøs jeg i baksetet heller. Det var vel da jeg ble helfrelst.
Ikke noe salg!
Jeg har altså siden 1986 hatt en rød 12’er fra 1975 som jeg sterkt vurderte å selge sommeren 2007. Men til slutt bestemte jeg meg for å beholde bilen og i stedet polerte jeg den og satte den i garasjen igjen. Det manglet ikke kjøpere! Men det var ingen ekte ildsjel som var interessert nok. Bare en person kvalifiserte seg til et kjøp, og det var en meget hyggelig kar fra Kristiansand som selv har flere gamle tolvere på låven.
Første gangen jeg var i kontakt med en Renault 12 var i 1973 – da min far kjøpte en hvit 1969-modell R1170. En dag skulle jeg ha en makan slik bil, det visste jeg. I september 2007 fikk jeg en slik bil på gårdsplassen igjen.
Historien
Men la oss fortsette å fortelle historien fra starten i 1973.
Det ble mange turer med fars Renault 12. Jeg var lite hjemme på denne tida så den hvite 12’eren kjørte jeg egentlig veldig lite. Jeg tok førerkort i august 1969. Da kjørte min far rundt i en 1967 Renault 10, en herlig bil det også!
Men 12’eren var noe spesielt. Den var veldig fin å kjøre, varm og god på vinteren til den tidas biler å regne. Jeg husker jeg var med på en Sverige-tur i min fars 12’er i 1975, midt på vinteren i 23 kalde grader minus. Det var en fin tur. Den var så god å varm at jakkene måtte av undervegs. Ikke frøs jeg i baksetet heller. Det var vel da jeg ble helfrelst.
Ikke noe salg!
Jeg har altså siden 1986 hatt en rød 12’er fra 1975 som jeg sterkt vurderte å selge sommeren 2007. Men til slutt bestemte jeg meg for å beholde bilen og i stedet polerte jeg den og satte den i garasjen igjen. Det manglet ikke kjøpere! Men det var ingen ekte ildsjel som var interessert nok. Bare en person kvalifiserte seg til et kjøp, og det var en meget hyggelig kar fra Kristiansand som selv har flere gamle tolvere på låven.
Mange som stod med pengene i hånda, ble nok frustrert over mitt nei. Men de var studenter eller andre som skulle ha en billig bil et års tid. Det var ikke godt nok for meg. Derfor ble den hos meg. Men karen fra Kristiansand har jeg fortsatt i tankene for begge bilene.
Den røde 1975-modellen kjøpte jeg faktisk i 1986, så det satt nok for langt inne å selge den. Men i løpet av noen dager endte hele greia med at jeg fikk 2 tolvere!
Den røde 1975-modellen kjøpte jeg faktisk i 1986, så det satt nok for langt inne å selge den. Men i løpet av noen dager endte hele greia med at jeg fikk 2 tolvere!
Det var litt tilfeldig det også. Jeg fant i vår en bra 12’er på Otta som var lilla i fargen. Bra bil det, men jeg valgte å ”sluse” den rimelig videre til en hyggelig gutt i CRN-miljøet. Det var feil farge, men en fin bil!
Den hvite fra 1973
Den hvite 1973-modellen var det rent tilfeldig at jeg kom over. Jeg så den i en annonse der eier var på jakt etter deler; og fikk kjøpt den! Etter noe rot etter deler, fikk jeg den EU-godkjent.
Jeg trodde jeg skulle slite en god stund med deler til den, men det viste seg at den hvite 12’eren var i mye bedre stand enn jeg trodde, så det gikk veldig greit å få den EU-godkjent etter noe egen-jobbing og noe enkel hjelp på et bilverksted.
28. september 2007 kom så vognkortet i posten. Den hvite er EU-godkjent til august 2009! Det jeg måtte gjøre med den var å bytte en drivaksel og fikse noe drivakselgummi på et endeledd, bytte begge bakhjulslagrene, overhale en bremsecalipper som ”hang” seg litt, bytte tannstanga som hadde fått slark (merkelig, de pleier aldri å måtte byttes), bytte batterikassa som var veldig rusten og fæl, ordne litt på et bilbelte, og jeg byttet alt til frambeltene etter at jeg kom over det lager hos en med belter nok.
Småfinish
Den har også fått nye chromelister i vinduene, nye speil som jeg fikk kjøpt i Drammen, nye skvettlapper bak og den er lakkert litt forsiktig her og der. Bakstøtfangeren var bulkete og fæl. På hylla lå den gamle støtfangeren fra min røde 12’er. Men noe Autosol, ble den faktisk som ny og sitter nå på 1973-modellen. For øvrig har jeg montert nakkestøtter i den, noen fine som Tor Olav hadde liggende.
Så nå er den veldig fin. Noe småtteri gjenstår, men det tar jeg litt etter hvert. Bilen har jo bare gått 61.000 km så her er det mye 12’er igjen å kjøre med!
28. september 2007 kom så vognkortet i posten. Den hvite er EU-godkjent til august 2009! Det jeg måtte gjøre med den var å bytte en drivaksel og fikse noe drivakselgummi på et endeledd, bytte begge bakhjulslagrene, overhale en bremsecalipper som ”hang” seg litt, bytte tannstanga som hadde fått slark (merkelig, de pleier aldri å måtte byttes), bytte batterikassa som var veldig rusten og fæl, ordne litt på et bilbelte, og jeg byttet alt til frambeltene etter at jeg kom over det lager hos en med belter nok.
Småfinish
Den har også fått nye chromelister i vinduene, nye speil som jeg fikk kjøpt i Drammen, nye skvettlapper bak og den er lakkert litt forsiktig her og der. Bakstøtfangeren var bulkete og fæl. På hylla lå den gamle støtfangeren fra min røde 12’er. Men noe Autosol, ble den faktisk som ny og sitter nå på 1973-modellen. For øvrig har jeg montert nakkestøtter i den, noen fine som Tor Olav hadde liggende.
Så nå er den veldig fin. Noe småtteri gjenstår, men det tar jeg litt etter hvert. Bilen har jo bare gått 61.000 km så her er det mye 12’er igjen å kjøre med!
7. oktober 2007 var 1973-modellen på CRN’s garasjetreff på Brandbu. Derfor ble bilen polert en dag, og ellers gjort klar. Den går veldig fint. Den er tight som en moderne bil å kjøre.
Fantastisk!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar