tirsdag 13. november 2007

Renault 12: Face-lift og Ur-modellen

Det er mange ulikheter på Renault 12-modellen som ble produsert fra 1969 til 1975 og den som kom fra 1976 til 1980. Den siste ble kalt "facelift", da den fikk et mer moderne preg. Bildet over viser ur-modellen, men røde 1975.

Det er forskjeller på lykter foran og bak, støtfangerne er annerledes og det er ulikheter i på dasjbordet, stolene i noen typer, og det er noen tekniske ulikheter, blant annet på clutch og girkasse. 1976-modellen fikk blant annet større clutch (180 millimeter på facelift mot 170 millimeter på urmodellen).


På denne siden har jeg lagt ut er par bilder som viser forskjellen på frontfangerne, frontlyktene, bakstøtfangerne og baklyktene. Det var også forskjeller i gummien på fangerne som på facelift var liggende, festet på støtfangerne, på urmodellen var det "bufferter" stående.

Det var også forskjell i chromelistingen på urmodell og facelift, blant annet på baklokk og på panser (manglet list i forkant). Dessuten var det ulikheter i felger og innvendige dørtrekk etc., ....

....og en god del mer.



Mine 7 tidligere 12'ere


Jeg har eid 7 tolvere! Den første var en grønn Renault 12 1978-modell face-lift i årene 1981-1983. Den hadde 33.000 km på telleren da jeg kjøpte den. Det var jo egentlig min først ”nye” bil. På bildet ser en dasjbordet i en 1978-modell.

Den ble brukt i jobb, privat og til sommerturer. Den gikk som en drøm, den bilen. Eieren som senere kjøpte denne bilen brukt i Hamar etter at jeg måtte ha stasjonsvogn da barna kom, kjørte den grønne 380.000 kilometer! Bare biler med kvalitet fra 1970-tallet kunne kjøres så langt på samme motor og girkasse!

Jeg er helfrelst på 12’er!

Den er Renaults beste bilmodell fram til midten av 1990-tallet og vil bli en klasikker av de sjeldne etterhvert. Finn deg en nå før de er rustet totalt opp, det er få igjen. Den klassiste modellen (1969-75 med det gammelt dasjbord med runde instrumenter, og stående gummibuffere på fangerne, andre lykter fram og bak), er det vanskelig å finne. Finner du en slik i god stand, sier jeg bare: Kjøp den!

Designen er omdiskutert, noen synes den er stygg. Jeg synes den er særegen og veldig spesiell. God å kjøre, en folkebil fra 1970-tallet, var den. Og den var med å utkonkurrere VW bobbla i Europa. I Norge var salgstallene høyt over bobbla på 1970-tallet. Det var ventetid på å få kjøpt en 12’er. Så vet dere det!

Tolvere jeg har kjørt eller eid:
1969 - hvit R1170
1972 - hvit R1170 (i garasjen, EU-ok)
1974 - lilla R1170 (solgt til CRN-kompis)
1975 - grønn R1170 (solgt til Rogaland, dessverre)
1974 - brun R1170 (delebil, slaktet, dessverre)
1975 - rød R1170 (solgt til Renault-kompis)
1978 - grønn R1170
Andre:
1969 - R16 (min fars vite R16 som jeg krasjet)
1974 - R4 (som min kone kjøpte i 1981)

mandag 12. november 2007

Min røde Renault 12 1975




Her ser du min Røde 1975 Renault 12. Den har jeg eid siden 1986 og er tilnærmet strøken. Det er en 1170 med 1,3 liters motor på 50 hk. Den går som et skudd. Men jeg kjører den pent, og den kjøres jo ikke i salt-lake på vinteren. Men på tørr snø og i fint vintervær har den bare godt av en tur ut!

Ikke mange
12’ere er det ikke så mange på vegene i Norge lenger. Riktignok står det mange 12’ere trillet ut til beskuelse på høst- og vårtreffet på Brandbu hvert år. Jeg valge imidlertid å fikse opp min gamle, fine, røde 1975-modell, en bil jeg har eid og kjørt siden 80-tallet.

Min røde har fortsatt originalfargen med noen fine småriper og småbulker, men egentlig ganske hel og fin. Jeg kjenner historien til denne bilen til hver minste ripe – og kommer derfor ikke til å lakkere det opp igjen, i alle fall ikke foreløpig.

Rustfri
Men rustfri er den, det er ikke helt vanlig at 12’ere er rustfrie etter over 30 år! Bilen har aldri vært saltkjørt, men det ble reparert et ørlite rusthull på den for to årsiden.

Da saltingen startet på vegen i Hedmark og Oppland i 1991, ble den parkert. Den overlevde også så vidt forhøyet vrakpant på 1990-tallet. Det er rød og fin og stod lagret i 13 år før jeg tok den ut høsten 2004.

Mye måtte gjøres etter lagring. Jeg har byttet veldig mye på den, blant annet en drivaksel, noen endeledd, bærekuler, hjullagre, bremsesylindre bak, skivebremser og klosser foran. Bilen er ellers gjennomgått og speilene er byttet og setene er byttet.

CD-anlegg
Jeg har også reparert radiatoren, vannslanger, bilbeltene foran, ordnet noen brytere som ikke fungerte, byttet dynamo som brant opp da bilen ble startet høsten 2004 og skiftet hele innredningen og satt inn et enkelt CD-anlegg.

Frontruta byttet jeg også ut med en ny, den fikk ny vindusviskergummi og det er skaffet til veie brukte s/v-dekk, kjøpt nye sommerfelger, originale magnesium Melber og den har fått nytt innvendig kupéspeil. Jeg kom også etter hvert over helt nye bremseslanger til den.

Jeg lyktes også få få tak i helt ny fram- og bakstøtfangere til den, en ny grill, og noe chrome ellers. Jeg måtte bytte ut framskjermene på bilen som ble lakkert i originalfarge.Men nå er den toppers!

Hjelpsomme
Det som er så fint med Renault er at folk er så hjelpsomme med å skaffe fram til. Og så koster det ikke fletta å kjøpe ting og tang heller. Derfor har hele restaureringen vært en fin hobbyopplevelse.

Takk til alle som har bidratt. Spesielt en takk må jeg rette til Tor Olav Stræte på Ås og Vidar Nyen i Våler som begge har hjulpet med mye med deler, råd og tips om bilen.

Godkjent til 2009
Nå i skrivende stund er bilen godkjent for 2 nye år, altså fram til juni 2009. Jeg har kjørt 5000 kilometer med den siden den ble tatt ut fra lager i 2004.

Det merkelige med denne bilen er at den ALLTID har drukket litt vann. Ekspansjonstanken må etterfylles av og til med noen deciliter. Hvor vannet blir av, aner jeg ikke. Men jeg skal gjøre et stunt med oljetett og Bars’n leak nå for å se hva som da skjer. Etter noen kilometer vet jeg ikke helt, byte motor eller kjøre videre? Tja....

Dette er min tøffeste bil!

søndag 11. november 2007

Totalt 2.865.079 Renault 12 er produsert

Renault 12 ble første gang introdusert i 1969. R12 var nok ikke en bil som var et syn for øyet, sammenlignet med for eksempel andre Renault-modeller fra denne tida, eksempelvis R16. Bildene her er av en 1974-modell.

Men 12’eren var imidlertid en aerodynamisk, pent og skikkelig konstruert bil, formet som en "pil", med masse innvendig plass. Den var også veldig pålitelig og den gikk langt. Det finnes slike biler som har rullet 300.000 til 400.000 kilometer - uten motor- og girkassebytte!


Renault 12 er en bil konstruet for sikkerhet. Før 12’eren kom, har det aldri vært foretatt så mange kollisjonstester med en type bil, sier Renault. Men dette var bare en av grunnene til at bilen ble en suksess.

Den ble bygget og solgt over hele verden. Den franske Renaults 12 ble bygget i årene fra 1969 til 1980. Først ble den bygget i bare to ulike versjoner: L- og TL-modellene.

Sent i 1970 kom R12 Gordini i produksjon. Senere ble den etterfulgt av R12 stasjonsvogn (i 1971).

I 1973 kom så R12 TS på markedet og I 1974 kom TR automatic.


Totalt ble det bygget 2.865.079 biler fra 1969 til 1980. Men etter 1980 fortsatte produksjonen i Argentina og Tyrkia. Og i Romania var bilen kjent under navnet Dacia - men noen modifikasjoner, blant annet i utvendig og innvendig karosseri og den kom også med bakhjulstrekk.

Her er min hvite Renault 12 1973


Denne kjøpte jeg høsten 2007 av et eldre par på Gjøvik. Den har gått veldig lite. Det er en 1972-modell R12 TL med 61.000 km på hjulene (november 2007) og går som en klokke. Noe småtteri er gjort. Den er av typen R1170 med 1,3 liters motor på 50 hk.

Første kontakten
Første gangen jeg var i kontakt med en Renault 12 var i 1973 – da min far kjøpte en hvit 1969-modell R1170. En dag skulle jeg ha en makan slik bil, det visste jeg. I september 2007 fikk jeg en slik bil på gårdsplassen igjen.

Historien
Men la oss fortsette å fortelle historien fra starten i 1973.

Det ble mange turer med fars Renault 12. Jeg var lite hjemme på denne tida så den hvite 12’eren kjørte jeg egentlig veldig lite. Jeg tok førerkort i august 1969. Da kjørte min far rundt i en 1967 Renault 10, en herlig bil det også!

Men 12’eren var noe spesielt. Den var veldig fin å kjøre, varm og god på vinteren til den tidas biler å regne. Jeg husker jeg var med på en Sverige-tur i min fars 12’er i 1975, midt på vinteren i 23 kalde grader minus. Det var en fin tur. Den var så god å varm at jakkene måtte av undervegs. Ikke frøs jeg i baksetet heller. Det var vel da jeg ble helfrelst.

Ikke noe salg!
Jeg har altså siden 1986 hatt en rød 12’er fra 1975 som jeg sterkt vurderte å selge sommeren 2007. Men til slutt bestemte jeg meg for å beholde bilen og i stedet polerte jeg den og satte den i garasjen igjen. Det manglet ikke kjøpere! Men det var ingen ekte ildsjel som var interessert nok. Bare en person kvalifiserte seg til et kjøp, og det var en meget hyggelig kar fra Kristiansand som selv har flere gamle tolvere på låven.

Mange som stod med pengene i hånda, ble nok frustrert over mitt nei. Men de var studenter eller andre som skulle ha en billig bil et års tid. Det var ikke godt nok for meg. Derfor ble den hos meg. Men karen fra Kristiansand har jeg fortsatt i tankene for begge bilene.

Den røde 1975-modellen kjøpte jeg faktisk i 1986, så det satt nok for langt inne å selge den. Men i løpet av noen dager endte hele greia med at jeg fikk 2 tolvere!

Det var litt tilfeldig det også. Jeg fant i vår en bra 12’er på Otta som var lilla i fargen. Bra bil det, men jeg valgte å ”sluse” den rimelig videre til en hyggelig gutt i CRN-miljøet. Det var feil farge, men en fin bil!

Den hvite fra 1973
Den hvite 1973-modellen var det rent tilfeldig at jeg kom over. Jeg så den i en annonse der eier var på jakt etter deler; og fikk kjøpt den! Etter noe rot etter deler, fikk jeg den EU-godkjent.

Jeg trodde jeg skulle slite en god stund med deler til den, men det viste seg at den hvite 12’eren var i mye bedre stand enn jeg trodde, så det gikk veldig greit å få den EU-godkjent etter noe egen-jobbing og noe enkel hjelp på et bilverksted.

28. september 2007 kom så vognkortet i posten. Den hvite er EU-godkjent til august 2009! Det jeg måtte gjøre med den var å bytte en drivaksel og fikse noe drivakselgummi på et endeledd, bytte begge bakhjulslagrene, overhale en bremsecalipper som ”hang” seg litt, bytte tannstanga som hadde fått slark (merkelig, de pleier aldri å måtte byttes), bytte batterikassa som var veldig rusten og fæl, ordne litt på et bilbelte, og jeg byttet alt til frambeltene etter at jeg kom over det lager hos en med belter nok.

Småfinish
Den har også fått nye chromelister i vinduene, nye speil som jeg fikk kjøpt i Drammen, nye skvettlapper bak og den er lakkert litt forsiktig her og der. Bakstøtfangeren var bulkete og fæl. På hylla lå den gamle støtfangeren fra min røde 12’er. Men noe Autosol, ble den faktisk som ny og sitter nå på 1973-modellen. For øvrig har jeg montert nakkestøtter i den, noen fine som Tor Olav hadde liggende.

Så nå er den veldig fin. Noe småtteri gjenstår, men det tar jeg litt etter hvert. Bilen har jo bare gått 61.000 km så her er det mye 12’er igjen å kjøre med!

7. oktober 2007 var 1973-modellen på CRN’s garasjetreff på Brandbu. Derfor ble bilen polert en dag, og ellers gjort klar. Den går veldig fint. Den er tight som en moderne bil å kjøre.

Fantastisk!